Om oss
big image

Kartlegging IS-24/8

Rapporten er et resultat av et forskningsprosjekt som Sintef utfører på oppdrag fra Helsedirektoratet. Sintef har siden 2007 årlig samlet inn årsverkstall for psykisk helsearbeid i alle landets kommuner for at Helsedirektoratet skal kunne følge utviklingen i ressursinnsatsen i kommunene.

 

Kartlegging IS-24/8

Sammendrag og konklusjon

Totalt ble det i 2023 rapportert 17 436 årsverk i psykisk helse- og rusarbeid av landets kommuner. Det er en økning i rapporterte årsverk i tjenester til voksne fra 2022 til 2023 på 154 årsverk, og dette utgjør en økning på 1,2 prosent. I tjenester rettet mot barn og unge rapporteres det om en økning på 208 årsverk, og dette tilsvarer en vekst på 5,5 prosent. Totalt rapporteres det om en økning på 362 årsverk, eller 2,1 prosent.

Antall årsverk rapportert i psykisk helse- og rusarbeid, 2016-2023.


  2016 2018 2020 2022 2023 Endring 2022-2023
            Årsverk Prosent
Voksne 11063 12563 12966 13291 13445 154 1,2
Barn og unge 2873 3331 3603 3783 3991 208 5,5
Totalt 13936 15894 16569 17074 17436 362 2,1

I tjenester og tiltak rettet mot voksne i målgruppen er det fortsatt en dreining av årsverk fra personell med helse- og sosialfaglig utdanning på videregående nivå til årsverk med høyere utdanning. Når det gjelder psykologårsverkene i tjenestene til voksne er det en nedgang på 12 årsverk psykologer og økning på 4 årsverk psykologspesialister, slik at det er en samlet nedgang på 8 psykologårsverk, eller en reduksjon på 3,1 prosent fra 2022 til 2023.

I tjenester til barn og unge rapporteres det om en relativ jevn prosentvis økning i årsverk som går til ulike tiltakskategorier (4-6 prosent), og årsverk som går til helsestasjon – og skolehelsetjeneste øker mest med 107 årsverk (6 prosent). Det er en økning på 9,5 psykologårsverk og 10,5 årsverk utført av psykologspesialister, og totalt utgjør dette en økning på 5,4 prosent av psykologer og psykologspesialister fra 2022 til 2023.

Statistikk Årsverk i tjenester fordelt på tiltak barn og unge

Statistikk Årsverk i tjenester fordelt på tiltak voksne

Statistikk Årsverk i tjenester fordelt på utdanning barn og unge

Statistikk Årsverk i tjenester fordelt på utdanning voksne

Kunnskapsgrunnlag

Helsemyndighetene, personell i psykisk helse- og rustjenestene, kompetansesentrene og andre aktører får i kapittel 1 i denne rapporten en oppdatert oversikt over nasjonale føringer på psykisk helse- og rusfeltet, og hva som rører seg ved forskningsfronten. Resultatene viser at det er økende aktivitet på feltet – både nasjonalt og internasjonalt, og vi har tatt med over hundre referanser til den nyeste kunnskapen publisert på dette feltet.

Områder vi mener det blir viktig å følge med på framover i IS-24/8-kartleggingen, inkluderer tiltakene i Opptrappingsplanen for psykisk helse og Folkehelsemeldinga, personell og ressurser, boligsosialt arbeid og det å se psykisk helse- og rustjenester mer i sammenheng med andre instanser som NAV, barnevern og utdannings-institusjoner, mer kunnskap om flyktningebefolkningen, holdningsendrende arbeid, erfarings-konsulentenes rolle, samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste inkludert helsefellesskapene, juridiske forhold i samhandling mellom tjenestene, lavterskeltiltak, effekt av terapi og finansiering og organisering av tjenestene.

Rekrutteringsproblemer

Fra 2020 har vi kartlagt om kommunene har problemer med å rekruttere ansatte til kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, og det er fortsatt særlig mange kommuner som oppga at det er meget utfordrende å rekruttere psykologer (57 prosent) og sykepleiere med videreutdanning i psykisk helse – og rusarbeid (49 prosent). Mange sliter også med å rekruttere vernepleiere med videreutdanning (44 prosent).

For 53 prosent av kommunene gjelder rekrutteringsproblemene både i tjenester til voksne og til barn/unge, mens 19 prosent har rekrutteringsproblemer kun i tjenester til voksne og 7 prosent kun i tjenester til barn og unge i 2023.

For å avhjelpe rekrutteringsproblemene er det flest som oppgir at de tilrettelegger for utdanningsstillinger/stipend/lønnet permisjon under utdanning (69 prosent), men også at de etablerer samarbeid med relevante utdanningsinstitusjoner (47 prosent) og tilbyr praksisplass som del av rekrutteringsstrategier (41 prosent). 38 prosent svarer at de tilbyr høyere lønn for nyansatte, og 24 prosent svarer at nyansatte starter med høyere ansiennitet.

I 2023 spurte vi også om de har gjort endringer i bruk av personalressurser i tjenestene til målgruppen de siste årene, og det er halvparten av kommunene som svarer at de har gjort endringer og andelen øker systematisk med kommunestørrelse. Ytterligere 21 prosent oppgir at de har planer om å gjøre endringer. Endringer som er gjort de siste årene inkluderer endring i botilbud, mer ambulerende og oppsøkende tjenester, etablering/styrking av lavterskeltilbud inkl. RPH, nye stillinger og endringer i oppgavefordeling, styrking av tjenestene rettet mot barn og unge, etablert/styrket FACT-team, etablert nye enheter/tilbud, etablert gruppebaserte tilbud/aktiviteter og mer samarbeid og at de bruker ressursene på tvers av tjenester i større grad enn tidligere.

Statistikk rekrutteringsproblemer 

Hovedforløp

Andelen årsverk som anslås å brukes i henholdsvis hovedforløp 1, 2 og 3 har ligger relativt stabilt de siste fem årene (2018-2023). Hovedforløp 1: 10-12 prosent av årsverkene i tjenester til voksne, 48-53 prosent av årsverkene i tjenester for barn og unge. Hovedforløp 2: 25-27 prosent av årsverkene i tjenester til voksne, 30-34 prosent av årsverkene i tjenester til barn og unge. Hovedforløp 3: 60-64 prosent av årsverkene i tjenester til voksne, 16-20 prosent av årsverkene i tjenester til barn og unge.

Det er liten endring fra 2022 til 2023 i egenvurdering av tilbudene. Det er fortsatt flest som vurderer at tilbudet til forløp 3 er dårligere enn tilbudet til målgruppen i forløp 1 og 2, både for voksne og for barn og unge. For voksne i forløp 3 melder kommunene om behov for å styrke FACT-team satsningen, utvikling av et bedre og mer differensiert boligtilbud, mer ressurser og fagpersoner, bedre samhandling med spesialisthelsetjenesten og at de trenger å utvikle flere aktivitetstilbud og lavterskeltilbud. For barn og unge i forløp 3 oppgir kommunene at det er behov for bedre og tettere samarbeid med BUP, mer ressurser og kompetanse i tjenestene, ambulerende spesialisthelsetjeneste/FACT Ung og at det er behov for å bygge opp gode miljøtjenester.

Endring i omfang av henvendelser/henvisninger

De tre siste årene har mange kommuner opplevd økning i omfanget av henvendelser og henvisninger til psykisk helse- og rusarbeid. Det er 36 prosent som oppgir at det er en liten økning i omfanget for barn og unge med psykiske helseproblemer og 34 prosent som oppgir en stor økning, mens 21 prosent oppgir at det er uendret pågang siste år. For voksne er det 41 prosent som oppgir at det er en liten økning, mens 36 prosent oppgir at det er en stor økning, og 18 prosent uendret.

Det er også mange som oppgir at det er økt pågang av personer med rusmiddelproblemer, men rundt halvparten av kommunene oppgir at pågangen er uendret, så det er størst økning i etterspørselen når det gjelder psykiske helseproblemer. Dette er ikke tydelige geografiske forskjeller, men større kommuner rapporterer i større grad økt omfang av henvendelser og henvisninger til psykisk helse- og rusarbeid enn mindre kommuner.

Statistikk Endring i omfang henvendelser

Samarbeid med fastleger

Det er mange kommuner som oppgir at fastlegene i stor grad henviser til psykisk helse- og rusarbeid når det gjelder voksne (89 prosent), men færre når det gjelder barn og unge (44 prosent). Basert på kvalitative svar på et spørsmål om fastlegens involvering i 2011, utviklet vi syv indikatorer på kvaliteten på samarbeidet, formulert som påstander der kommunene oppgir grad av enighet. Kvalitet på samarbeidet ble første gang målt med disse indikatorene i 2012, deretter i 2018, 2022 og nå i 2023.

I 2012 var det 83 prosent av kommunene/bydelene som oppgav at de generelt hadde et godt samarbeid med fastlegene i kommunen, i 2023 var andelen 80 prosent. Særlig fra 2018 observerer vi en liten nedgang i alle indikatorene.

I kommentarene som er lagt inn i 2023 kommer det frem at det stort sett er godt samarbeid med fastlegene, men at det er stor individuell variasjon mellom legene i kompetanse/interesse for målgruppene. Faste/regelmessige møter med fastlegene kan gi bedre tjenester, elektronisk meldingsutveksling er et verktøy som kan gi bedre samhandlingen med fastlegene – gitt at fastlegene svarer på meldingene. Kommunale psykisk helse- og rustjenester må involveres i fastlegens arbeid med henvisninger til spesialisthelsetjenesten for å unngå mangelfulle henvisninger og dermed avvisninger. Fastlegen kan ha stor betydning om de involveres i langsiktig oppfølging av brukere i målgruppen sammen med ansatte i de kommunale tjenestene.

Overdoseforebygging og oppfølging av somatiske helseproblemer

Nesten halvparten av kommunene (47 prosent) oppgir at de ikke har hatt overdosedødsfall siste fem år, mens rundt hver tredje kommune har hatt overdosedødsfall siste fem år (34 prosent). De resterende 19 prosentene oppgir at de ikke vet om de har hatt det. Naturlig nok er andelen som ikke har opplevd overdosedødsfall siste fem år høyest i de minste kommunene, fordi det er færre innbyggere som kan ha dødsfall. Men det er ikke slik at de små kommuner aldri opplever det, det skjer bare sjeldnere. Det er ingen kommuner med over 20 000 innbyggere som svarer at de ikke har hatt overdosedødsfall siste fem år.

Det er 143 kommuner/bydeler (41 prosent) som oppgir at de har vært i kontakt med KORUS i forbindelse med utvikling/utprøving av overdoseforebyggende tiltak og andelen øker systematisk med størrelsen på kommunen målt med antall innbyggere. Det er ingen systematiske forskjeller mellom fylker når vi kontrollerer for kommunestørrelse, noe som tyder på at KORUS er tilgjengelig for kommunene i hele landet. Kommunene/bydelene som har hatt overdosedødsfall siste fem år, har høyere sannsynlighet for å ha hatt kontakt med KORUS om dette temaet, enn de som ikke har hatt det – og forskjellene består om vi kontrollerer for kommunestørrelse.

Det er få kommuner 4-7 prosent som svarer at de i svært liten eller i liten grad følger opp somatiske helseproblemer avhengig av målgruppe. I noen kommuner er det hjemmetjenesten som hovedsakelig følger opp somatiske helseproblemer, mens ansatte i psykisk helse og rusarbeid typisk følger tjenestebrukerne til lege eller annen helsehjelp ved behov. Ansatte arbeider også med å motivere brukere med somatiske problemer til å ta kontakt med fastlege. De større kommunene som har etablerte ROP- tjenester, kan ha lavterskel helsetjenester tilgjengelig for målgruppen.

I 2024 foreslår vi at tannhelsetjenester til målgruppen inkluderes heller enn generelle spørsmål om oppfølging av somatiske helseproblemer. Rettighetene til tannbehandling for personer med ruslidelser kommer frem både av tannhelsetjenesteloven og av ulike budsjettvedtak fra Stortinget, men det er noen grupper som ser ut til å falle utenfor som bør identifiseres. Kommunene nevner for eksempel pasienter som har avsluttet legemiddelassistert rehabilitering (LAR), men omfanget av udekkede behov er foreløpig ukjent.

Selvmord, selvskading, overdose, vold og overgrep

Det er 96 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de involveres i oppfølgingen etter vold, selvmordsforsøk eller pårørende/etterlatte etter selvmord gjennom deltakelse i psykososialt kriseteam eller annet kriseteam. Det er 84 prosent som oppgir at de involveres om andre tjenester tar kontakt, 83 prosent at de involveres om bruker tar kontakt, og 82 prosent om det kommer en henvisning. Det er 67 prosent som svarer at de involveres gjennom oppfølgende virksomhet. Svarfordelingen i 2023 er omtrent som i 2021.

I 2023 er det 50 prosent som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer for oppfølging av personer etter selvmordsforsøk, mens andelen i 2018 var 39 prosent, så det er en økning på 11 prosentpoeng på fem år. Det er en nedgang i andel som svarer at de har skriftlige rutiner/prosedyrer på oppfølging av personer med selvskadingsproblematikk på fire prosentpoeng fra 2022 til 2023. Ellers er det små endringer fra 2022 til 2023.

Det veiledende materiellet for forebygging av selvskading og selvmordsforsøk fra Helsedirektoratet har god spredning til kommunene. I 2023 er det 90 prosent av kommunene i landet som svarer at de har gjort seg kjent med det veiledende, og dette er en økning fra 77 prosent i 2018.

De tre siste årene har vi spurt om kommunen har gjennomført kompetansehevende tiltak i løpet av det siste året når det gjelder personer med selvmordsatferd. Det var 40 prosent som svarte at de hadde gjennomført kompetansehevende tiltak siste år i 2021 og i 2023 var det 46 prosent som hadde gjennomført tiltak, og det er særlig de store kommunene som svarer at de har gjennomført slike tiltak.

System for håndtering av vold i nære relasjoner oppgis å være på plass i 73 prosent av kommunene og dette er en økning fra 66 prosent i 2020.

I 2022 og 2023 er det med et spørsmål om kommunalt psykisk- helse og rusarbeid er direkte involvert i kommunens/bydelens arbeid med å forebygge vold i nære relasjoner og 58 prosent svarer at de er direkte involvert, omtrent uendret fra 2022 (57 prosent). De oppgir at deltar i møter, nettverk, arbeidsgrupper eller ressursgrupper for å utarbeide strategi og handlingsplaner. Noen utarbeider interkommunale handlingsplaner, andre har etablert TryggEst eller har egen voldskoordinator.

Vi spør om det har vært en økning i avdekking av vold i nære relasjoner i løpet av de siste 12 månedene, og det er 13 prosent som oppgir at det er registrert en økning i avdekking i løpet av de siste 12 månedene. Mange oppgir at de ikke vet (40 prosent) og dette kan skyldes at kommunen ikke fører noen samlet statistikk på avdekking av vold i nære relasjoner.

Det er relativt få som svarer at de i stor eller svært stor grad lykkes med proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk (18 prosent), og til sammenlikning var andelen 7 prosent i 2021. Kommunene oppgir følgende hovedutfordringer når det gjelder proaktiv oppfølging av personer med kjent voldsproblematikk: at personer ikke ønsker kontakt med kommunens tjenester og det er frivillig å motta tjenester fra kommunene, at det er vanskelig å vurdere voldsrisiko, de trenger mer støtte fra spesialisthelsetjenesten, og at de ikke alltid får beskjed fra spesialisthelsetjenesten om at det foreligger voldsrisiko, at det er uklare ansvarsfordeling mellom sykehus, kommune og politi eller at de mangler kompetanse, kapasitet og ressurser til å gjøre proaktiv oppfølging av personer med kjent risiko for voldsproblematikk.

Helsefellesskap og prioriteringer

Det er 39 prosent av kommunene/bydelene som svarer at ansatte innen psykisk helse- og rusarbeid har deltatt på aktiviteter i regi av helsefellesskap.

Det er én av fire kommuner/bydeler som oppgir at helsefellesskapet de er en del av har igangsatt konkrete tiltak for å styrke samarbeidet om pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.

I 2023 har vi forsøkt å finne ut om det er noen personer eller grupper av personer kommunene prioriterer bort når de vurderer hjelpebehov, og det er 30 prosent som svarer at det er noen som ikke må/kan prioriteres. Når vi går gjennom svarene ser vi at det er stor variasjon mellom kommunene. Noen presiserer at de ikke «prioriterer bort», men at de prioriterer de ned ved å sette de på venteliste. Dersom de vurderes å ikke ha behov for psykisk helse- og/eller rustjenester, kan de henvise til andre tilbud som frisklivssentralen og ulike tilbud drevet av frivillige organisasjoner. De som har lavterskeltjenester, som RPH, oppgir at de henviser til dette tilbudet dersom det ikke er høy alvorlighet eller stort funksjonsfall. Andre oppgir at alle får tilbud om kartlegging, og at resultatet av kartleggingen viser hvilket tilbud de skal få. Noen oppgir at de ikke kan prioritere det som kan være normale hendelser i et liv, livskriser, sorg, ensomhet og sosiale problemer. Andre oppgir at de prioriterer ned de som får tjenester fra andre, slik at de kan hjelpe de uten annet tilbud først. Andre igjen, opplever å ikke kunne prioritere forebygging pga. stor pågang. Andre oppgir at kapasitetsutfordringer fører til at noen må prioriteres ned. Det er også noen som forklarer at dersom én tjenestebruker får store utfordringer, må andre tjenestebrukere vente på bistand – dvs. en klassisk prioriteringssituasjon.

Oppsøkende virksomhet

Det er 167 kommuner/bydeler som oppgir at de driver kommunen oppsøkende sosialt/helsefaglig arbeid rettet mot ungdom (f.eks. utekontakter/ungdomskontakter/ungdomsteam, FACT/ACT team), og dette utgjør 48 prosent av kommunene/bydelene som har svart. Det samme spørsmålet inngikk i 2017 og da var det 41 prosent som svarte at kommunen driver oppsøkende arbeid mot ungdom, så det er en liten økning.

Det er 205 kommuner/bydeler (60 prosent) som oppgir at de har iverksatt spesielle tiltak eller tilbud rettet mot barn og unge når det gjelder skolevegring, spiseforstyrrelser eller andre tema unge sliter med. Når vi spør hva dette er det 204 som gir en beskrivelse, og dette handler om at psykisk helse samarbeider med skoler og skolehelsetjenesten, de har tverrfaglige samarbeidsteam eller ungdomsteam, noen har forebyggende tiltak eller lavterskeltjenester, selvhjelpsgrupper eller inkluderingsteam.

NAPHA holder oversikt over ACT og FACT i drift, i forprosjekt og nedlagte team. I 2023 var det 83 FACT-team for voksne i drift, 24 FACT-Ung team og ytterligere 10 team som ikke nødvendigvis følger kravene til FACT-modellen.

Av de som 59 prosentene av kommunene/bydelene som oppgir at de har, eller inngår i samarbeid om tverrfaglige oppsøkende behandlings- og/eller oppfølgingsteam innen psykisk helse- og rusarbeid, er det 10 prosent som oppgir ACT-team, 68 prosent FACT-team, 19 prosent FACT Ung-team, og 18 prosent oppgir at de inngår i andre typer samhandlingsteam rettet mot voksne i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

I 2023 har vi forsøkt å estimere hvor mange årsverk det er i ulike team. Totalt beregner vi at det i 2023 minst er 947 årsverk i ACT og FACT-team, der 81 prosent av disse årsverkene utgjør FACT-team. Kommunene finansierer 342 av disse årsverkene (36 prosent). Ifølge disse beregningene er det hvert tredje årsverk i FACT-team som finansieres av kommunene, og 45 prosent av FACT ung-årsverkene og 56 prosent av ACT-årsverkene.  Dette er de første anslagene, men de kan både være litt for lave (ikke alle har oppgitt årsverk) og litt for høye (flere kommuner rapporterer samme tall fra interkommunale team).

Pårørende/barn som pårørende

I desember 2020 lanserte Regjeringen en pårørendestrategi som skal bidra til at pårørende blir anerkjent som en ressurs, og at de kan leve gode liv. På spørsmål om de har planlagt tiltak for å

følge opp barn/unge som pårørende gjennom de ulike innsatsområdene i pårørendestrategien, er det flest som svarer 'Tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende', og det er færrest som svarer at de har planlagt tiltak for å øke støtten og gi avlastning til pårørende (men det er en liten økning fra 2021 til 2023). Fra 2021 til 2023 er det blant tiltakene mest økning i andel kommuner med planer om å gjøre tjenestene mer familieorienterte.

På spørsmål om hvem som har ansvar for barn som pårørende og søsken under 18 år, er det 78 prosent som svarer at helsestasjon/skolehelsetjeneste/helsesykepleiere har dette ansvaret. 33 prosent har svart at ansvaret ligger hos enhet for psykisk helse og rus, og 24 prosent oppgir at ansvaret ligger hos egen barneansvarlig. Det er også 37 prosent som svarer at alle ansatte og alle fagområder som er i kontakt med familien har ansvar, og at det ikke er noen spesielt som har fått ansvaret. Det er mange som har satt flere kryss, som kan innebære kombinasjoner av ansvar for eksempel mellom helsestasjon og alle ansatte i tjenester som er i kontakt med pårørende. 19 prosent har svart at psykologtjenesten har dette ansvaret og like mange oppgir at ansvaret ligger hos egne barne- og familieveiledere/terapeuter.

Det er 30 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har grupper for barn som opplever skilsmisse/ samlivsbrudd hos foreldre, og 84 prosent har foreldreveiledning (f.eks. ICDP). Nesten halvparten (49 prosent) oppgir at de bidrar med undervisning i faget Livsmestring på skolen. 21 prosent oppgir at de samarbeider med kreftforeningen. Syv prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har BAPP-grupper (Barn av foreldre med avhengighets- og psykiske problemer), mens 9 prosent oppgir at de har SMIL-grupper (Styrket mestring i livet). 34 prosent av kommunene oppgir at ansatte har gjennomført e-læring om barn som pårørende (KS-læring). 

 

55 prosent av kommunene/bydelen oppgir at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i 2023, og dette er omtrent som i 2019. 

Under halvparten av kommunene (47 prosent) oppgir at de godt eller svært godt ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte som har mistet livet ved selvmord, og dette er omtrent samme andel som i 2019.

Kommunene har fortsatt et betydelig potensial i å forbedre tilbudet de gir til pårørende for ulike grupper, men det er ikke alltid de kommunale tjenestene får beskjed dersom det er barn som pårørende for pasienter i spesialisthelsetjenesten. Helsestasjon- og skolehelsetjenestene har kanskje det største potensialet for å nå barn og unge som pårørende, og de har allerede har dette ansvaret i 78 prosent av kommunene.

Statistikk Ansvar for barn og unge som pårørende

Statistikk Pårørendestrategien

Brukermedvirkning

Når kommunene blir bedt om å gjøre en egenvurdering på om de sikrer brukermedvirkning er det 82 prosent av kommunene/bydelene som svarer at de i svært stor grad eller i stor grad sikrer brukermedvirkning for den enkelte bruker (individnivå), mens langt færre (34 prosent) svarer at de i samme grad sikrer brukermedvirkning på systemnivå i tjenesteutviklingen. Det er litt flere i store kommuner som svarer at de i stor grad sikrer brukermedvirkning enn små kommuner, men det er ikke systematiske forskjeller etter kommunestørrelse.

Det er 18 prosent som svarer at de i stor eller svært stor grad har samarbeid med lokale/regionale bruker- og pårørendeorganisasjoner, mens 39 prosent svarer at de i svært liten eller i liten grad har samarbeid med disse. Det er 11 prosent som oppgir at de i stor grad har kontakt med sentrale/nasjonale bruker- og pårørendeorganisasjoner, mens 55 prosent oppgir at de i svært liten eller i liten grad har samarbeid med disse.

På spørsmål om kommunen/bydelen på en systematisk måte har innhentet brukererfaringer innen psykisk helse- og rusarbeid i løpet av de siste 12 månedene som grunnlag for kvalitetsforbedring av tjenestene, svarte 45 prosent at de hadde det i 2023. Det er omtrent som i 2018.

I 2017 ble kommunene for første gang spurt om i hvilken grad de vil si at tjenestetilbudet i det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet i deres kommune var recovery-orientert, og det samme spørsmålet ble stilt i årene etter. Med recovery-orientert menes det at tjenestene har fokus på bedringsprosesser, selvbestemmelse og selvstyring med personen i fokus. Det er en gradvis økning i andel som svarer i stor eller i svært stor grad fra 67 prosent i 2017 til 74 prosent i 2023.

I 2019 var det 27 prosent av alle kommunene som hadde ansatte med erfaringskompetanse/bruker-erfaring i psykisk helse og/eller rustjenester, og i 2023 er andelen kommet opp i 40 prosent. Andel kommuner som har ansatte med denne typen kompetanse er betydelig høyere blant store kommuner enn blant de mindre. I 2019 beregnet vi at det var 167 årsverk totalt i landet som ble utført av personer med erfaringskompetanse/brukererfaring og i 2023 beregnet vi 253 årsverk. Fra 2019 til 2023 er det dermed en økning på 86 årsverk, eller 52 prosent.

I 2021 var det 28 kommuner/bydeler (9 prosent) som svarte at de har erfarings-kompetanse/brukererfaring i tjenester til barn og unge innen psykisk helse- og rusarbeid og i 2023 var det 38 kommuner/bydeler som svarte at de hadde slik kompetanse (11 prosent). Til sammen er det rapportert 48 årsverk, en økning fra 16 årsverk i 2021.

Statistikk Brukermedvirkning

Boligsituasjon

Det var 91 prosent som svarte på spørsmålene om boligsituasjonen til målgruppen. 7 prosent oppgir at dagens boligsituasjon for målgruppen innen psykisk helse er svært god, 36 prosent svarer at situasjonen er god, og omtrent like mange at den er middels (37 prosent). Det er dermed 20 prosent av kommunene/bydelen som melder om at dagens boligsituasjon for målgruppen innen kommunalt psykisk helsearbeid er dårlig eller svært dårlig. Den tilsvarende andelen i 2022 var 16 prosent.

Det er noen færre som svarer at boligsituasjonen innen kommunalt rusarbeid er svært god eller god (30 prosent) enn innen psykisk helsearbeid (43 prosent), og hver tredje kommune svarer at situasjonen er dårlig eller svært dårlig innen kommunalt rusarbeid, en liten økning fra 29 prosent i 2022.

Boliger til målgruppen ROP, mangel på små og rimelige boliger og mangel på bolig/bofellesskap der bruker har nødvendig tilgang til personell, eller dårlig tilgang på boliger generelt, er de vanligste årsakene kommunene oppgir. Hver av disse årsakene oppgis av rundt halvparten av kommunene/ bydelene.

Statistikk boligsituasjon

Oppfølging av eldre

I 2023 svarte 90 prosent av kommunene/bydelene (n=336) på spørsmål om oppfølging av eldre. Av de som har svart, oppgir 11 prosent at de har kartlagt den eldre befolkningens behov for tjenester innen psykisk helse og rus, og dette er en liten nedgang på 14 prosent i 2020. Kartleggingen i disse kommunene gjøres typisk gjennom kartlegging av brukeren når det søkes bistand eller de har forebyggende/helsefremmende hjemmebesøk til alle aldre over 75 eller 80 år, de har brukt Brukerplan, eller har eget FACT-team rettet mot eldre eller gjennom ulike prosjekt.

Det er 42 prosent som oppgir at de spør eldre som skal kartlegges for behov for tjenester systematisk om alkoholvaner, og dette er en økning på ti prosentpoeng fra 2022. Det kan derfor se ut som det er økt oppmerksomhet rundt eldre sine alkoholvaner siste år.

Det er 39 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de gjennomfører systematisk forebyggende hjemmebesøk blant eldre, en økning på tre prosentpoeng fra 2022. Andelen øker med kommunestørrelse. 46 prosent svarer at de ikke gjennomfører slike hjemmebesøk og resten (15 prosent) svarer at de ikke vet om kommunen gjennomfører slike besøk. 

Kompetansehevende tiltak om eldre med psykiske helseproblemer er gjennomført det siste året i 31 prosent av kommunene/bydelene, mens 22 prosent har gjennomført slike tiltak om eldre med rusproblemer. Det er 18 prosent som oppgir at de har gjennomført kompetansehevende tiltak eldre utsatt for vold og overgrep og 15 prosent om eldre med ROP-lidelser (samtidig rus og alvorlige psykiske lidelser). Det er 66 prosent av kommunene som oppgir at de ikke har gjennomført kompetansehevende tiltak på noen av disse målgruppene i 2022.

Det er fortsatt mange kommuner (46 prosent) som oppgir at de ikke foretar systematiske forebyggende hjemmebesøk blant eldre. Målet med forebyggende hjemmebesøk er å bidra til at eldre kan bo lengst mulig i eget hjem, med økt trygghet og livskvalitet, og samtidig forebygge og utsette behovet for mer omfattende omsorgstjenester.

Statistikk Oppfølging av eldre

Statistikk Kompetansehevende tiltak

Egne heldøgnstilbud, kjøp av heldøgnstilbud

Det er 102 kommuner/bydeler som oppgir at de har egne heldøgns institusjonsplasser til målgruppen (30 prosent). Det er høyest andel av de store kommunene som har egne heldøgns institusjonsplasser til målgruppen (47 prosent av kommuner med flere enn 50 000 innbyggere og 88 prosent av bydelene i Oslo). Andelen for de andre kommunestørrelsesgruppene varierer mellom 21 og 31 prosent.

Av de 102 kommunene/bydelene er det 43 prosent (44 kommuner/bydeler) som oppgir at dette er rehabiliterings- og/eller behandlingsplasser kun for personer med rusmiddelproblemer og/eller psykisk lidelser, mens litt flere oppgir at de har sykehjemsplasser tilpasset målgruppen (45 prosent, eller 46 kommuner/bydeler). Men dette gjelder bare de 102 som har svart at de har heldøgns institusjonsplasser, og når vi beregner hvor stor andel dette gjelder om vi antar at de som ikke har svart ikke har slike institusjonsplasser, beregner vi at 27 prosent av kommune/bydelene i landet har heldøgns institusjonsplasser til voksne i målgruppen.

179 av de 343 kommunene/bydelene (52 prosent) kjøper ikke tjenester til noen av målgruppene fra private, mens resten (48 prosent, n=164) kjøper tjenester fra private til en eller flere av målgruppene. Dette betyr at nesten halvparten av kommunene kjøper tjenester fra private ideelle eller fra private kommersielle for ulike målgrupper innen psykisk helse- og rusarbeid. De fleste av plassene som kjøpes innen hver kategori er langtidstilbud (60 dager eller mer per kalenderår).

Det er få kommuner, kun 21 (totalt 6 prosent) som oppgir at de kjøper heldøgns helse– og omsorgstjenester til voksne fra andre kommuner innen psykisk helse- og rusarbeid.

På spørsmål om noen av heldøgns helse– og omsorgstjenestene kommunen/bydelene selv har, eller som de kjøper fra private/andre kommuner, spesifikt er rettet mot kvinner - er det totalt 12 prosent av kommunene/bydelene som svarer at de har det. Andelen er høyest i de største og i de aller minste kommunene, og i mange tilfeller ser tilbudet ut til å være i form av krisesenter.

Egenvurderingen av det samlede heldøgns helse- og omsorgstilbudet til målgruppen tilsier at tilbudet har forbedringsbehov i mange kommuner, og særlig når det gjelder målgruppen med antatt forhøyet voldsrisiko i kombinasjon med psykisk lidelse og/eller rusmiddelproblemer, der over hver tredje kommune (36 prosent) svarer at tilbudene i liten eller i svært liten grad er tilstrekkelig for å dekke behovene.

Det er også 237 kommuner som har gitt innspill til hva som skal til for at tilbudet i større grad skal dekke behovet til voksne med psykisk helse- og/eller rusmiddelproblemer i kommunen. Det som kommer frem i innspillene handler blant annet om å få på plass et mer differensiert botilbud til målgruppen, mer ressurser til fagfeltet, se målgruppen i sammenheng med tilbud til andre målgrupper, bedre kompetanse, mer ambulante tjenester som dekker flere målgrupper, bedre samarbeid med spesialisthelsetjenesten og andre, boliger med bemanning til innbyggere med dårlig boevne og stort omsorgsbehov, øke døgnplasser i spesialisthelsetjenesten, økt behov for inter-kommunalt samarbeid og at de får nok tilgang på fagfolk.

Øyeblikkelig hjelp døgntilbud

Kommunene skal sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Plikten trådte i kraft 1. januar 2016 for pasienter med somatisk sykdom, og fra 1. januar 2017 ble plikten utvidet til å også gjelde pasienter med psykisk helse- og/eller rusmiddelproblemer.

Det er 84 prosent av kommunene/bydelene som har etablert øyeblikkelig hjelp døgnopphold for pasienter/brukere med psykisk helse- og/eller rusmiddelproblematikk, og hver tredje kommune har interkommunal KAD-avdeling. 23 prosent oppgir å ha eget kommunalt tilbud, flest i forbindelse med bofellesskap eller sykehjem (22 prosent).

De 16 prosentene som ikke har etablert øyeblikkelig hjelp døgntilbud oppgir at årsakene er at det ikke er behov for et slikt tilbud, at de holder på å etablere det, at de kan benytte KAD-plasser ved behov, at de er for liten som kommune for å kunne ha et slikt tilbud, at tilbud ivaretas i hjemmet, eller at de benytter ordinær legevakt eller DPS ved behov. Det er en økning i andel som svarer at de ikke har et slikt tilbud fra 2022 (9 prosent).

Det er 230 kommuner/bydeler som har svart på i hvilke situasjoner/tilfeller øyeblikkelig hjelp døgntilbud benyttes. Fra svarene ser vi at plassene både brukes i akutte situasjoner der innleggelse på sykehus ikke er nødvendig eller mulig, men også til observasjon av mennesker som av ulike årsaker må følges opp tett over en kortere periode (alkoholisk delirium, ved endring i medisinering, akutt angst, ernæringsbehov) eller dersom en person av ulike grunner ikke har plass å bo (brann i leilighet, bostedsløs eller innreisende fra annen kommune). Det er også mange som sier at plassene i liten grad benyttes av målgruppen, ofte fordi plassene i liten grad er tilpasset deres behov.

Totalt sett er det 59 prosent av kommunene som svarer at plassene i liten grad eller svært liten grad blir benyttet, mens 11 prosent svarer i stor eller svært stor grad. Plassene er i større grad benyttet i store enn i små kommuner, og særlig i de største kommunene (med mer enn 50 000 innbyggere). Når vi spør om hvorfor de tror plassene ikke benyttes av målgruppen, svarer de at andre tilbud er mer aktuelt (innleggelse i spesialisthelsetjeneste, oppfølging fra hjemmetjeneste), at tilbudet ikke er godt kjent blant legene eller at reiseveien er for lang. Men det er også kommentarer om at det er eldre med somatiske helseproblemer som prioriteres, at det ikke er kompetanse på målgruppen i tjenestene og at kriteriene som er lagt til grunn ekskluderer målgruppen. Men det er også en del som svarer at det ikke har vært behov for tjenesten i målgruppen.

Tilgjengelighet til tilbud og lavterskeltilbud

Det er 348 kommuner/bydeler (94 prosent), som har svart på spørsmål om de har eget tilbud som håndterer akutte psykiske lidelser/rusmiddelproblemer og kriser (psykiatrisk legevakt eller liknende). 23 prosent svarer at de har et slikt tilbud, men det er ikke slik at andelen øker systematisk med kommunestørrelse. Det er særlig få kommuner som har et slikt tilbud i Troms og Finnmark (8 prosent) og i Agder (9 prosent). Bydelene i Oslo har i stor grad et slikt tilbud (93 prosent) og nesten hver tredje kommune i Møre og Romsdal oppgir å ha et slikt tilbud.

Det er 42 prosent av kommunene som oppgir at de har tjenester tilgjengelig til målgruppen på ettermiddags- og kveldstid, og andelen øker systematisk med kommunestørrelse. Det er særlig bydelene i Oslo (79 prosent) og kommunene i Vestfold og Telemark (64 prosent) og i Rogaland (52 prosent) mange oppgir å ha tjenester tilgjengelig for målgruppen på ettermiddags- og kveldstid, mens hver tredje kommune oppgir å ha slik tilgang i Vestland og i Møre og Romsdal. Dette kan være ulike team eller døgnbemannede tjenester, men også ulike aktivitetstilbud eller lavterskeltilbud som er åpent noen kvelder i uken. Det rapporteres også om ulike telefontjenester som krisetelefon og mestringstelefon, mens noen gjør bruk av ordinære hjemmetjenester med heldøgnsbemanning.

Det er 38 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har tjenester tilgjengelig for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblematikk i helger (utover legevakt og personell knyttet til boliger). Andelen øker med kommunestørrelse, men det er mange i de mellomstore kommunene som fortsatt ikke har tjenester tilgjengelig i helger utover legevakt og boligtilbud. Det er særlig en lav andel av kommunene i Møre og Romsdal (20 prosent), i Vestland (32 prosent) og i Innlandet (33 prosent) som har tjenester tilgjengelig i helger, og andelen er høyest blant bydelene i Oslo (67 prosent) og blant kommunene i Rogaland (52 prosent). Tjenestene er i stor grad de samme som har åpent på ettermiddag og kveldstid, men i tillegg nevnes brukerrom, brukerstyrte senter eller at de bruker personell i heldøgnsbemannede boliger for å kunne være tilgjengelig for målgruppen på telefon gjennom hele døgnet, både i ukedager og i helger.

Det er 89 prosent av kommunene/bydelene som svarer at de har informasjon om hvilke tjenester som er tilgjengelig innen psykisk helse og rus (inkludert åpningstider) på sine nettsider. Det er ikke betydelige forskjeller etter kommunestørrelse eller mellom fylker.

Det er 340 kommuner/bydeler (91 prosent) som har svart på spørsmålet om de har etablert RPH, og i 2023 er det 26 prosent som oppgir at de har etablert et eget tilbud, mens fire prosent har etablert et interkommunalt tilbud. Det er 36 kommuner, eller 11 prosent av de som har svart, som oppgir at det er under planlegging. Det er fortsatt 59 prosent som svarer at de ikke har RPH.

Arbeidstiltak

Det er 65 prosent av kommunene/bydelene som svarer at de har etablert et samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og NAV om arbeidsrettet rehabilitering til personer med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer/-avhengighet. Dette er på samme nivå som i 2022 og en økning fra 58 prosent i 2017.

I 2023 er det totalt 50 prosent av kommunene/bydelene som har svart at de har tatt i bruk IPS eller SE innen psykisk helsearbeid. Dette er omtrent som i 2022 (51 prosent), men det er en økning fra 19 prosent i 2017. Kommuner av alle størrelser har hatt en betydelig økning i perioden.

Det er 43 prosent av kommunene som svarer at de har tatt i bruk IPS eller SE innen rusarbeid i 2023, og dette er omtrent som i 2022 (44 prosent), men en økning fra 16 prosent i 2017. Kommuner av alle størrelser har hatt en betydelig økning i perioden.

Det er få kommuner som oppgir at de har lite fokus på arbeid og utdanning i sin kontakt med mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. I 2023 er det 71 prosent som svarer i stor eller i svært stor grad når det gjelder psykiske lidelser, og dette er omtrent som i 2022 (72 prosent) og er en økning fra 62 prosent i 2017. Det er 60 prosent som svarer at de i stor eller svært stor grad har fokus på arbeid og utdanning i sin kontakt med mennesker med rusmiddelproblemer. Dette er omtrent som i 2022 (62 prosent) og er en økning fra 53 prosent i 2017.

Det er 65 prosent av kommunene/bydelen som beskriver samhandlingen om arbeidstiltak for personer med psykiske helse- og/eller rusproblemer mellom NAV (både kommunal og statlig del) og de kommunale tjenestene utenfor NAV som god eller svært god, og dette er en liten økning fra 60 prosent i 2022. Det virker som samhandling om arbeidstiltak for målgruppen fungerer greit i 95 prosent av kommunene/bydelene. Men det er fortsatt et forbedringspotensial i mange kommuner. 

Utskrivingsklare pasienter

Nesten alle kommuner (97 prosent) oppgir at de har mottatt melding om utskrivningsklare pasienter fra psykisk helsevern for voksne i løpet av det siste året, mens 66 prosent har mottatt melding fra psykisk helsevern for barn og unge, og 76 prosent fra TSB.

På spørsmål om i hvilken grad kommunens psykisk helse- og rustjenester har problemer med å tilby nødvendige tjenester til personer som vurderes å være utskrivningsklar fra spesialisthelsetjenesten, er det 41 kommuner/bydeler (13 prosent) som oppgir at de i stor eller i svært stor grad har problemer. Det er i tillegg 39 prosent som svarer at de i noen grad har problemer med å tilby nødvendige tjenester til de som ifølge spesialisthelsetjenesten er utskrivningsklare. Dermed er det rundt halvparten av kommunene (53 prosent) som har store eller visse problemer med å tilby nødvendige tjenester til personer som vurderes å være utskrivningsklar fra spesialisthelsetjenesten.

De som har problemer med å tilby nødvendige tjenester, oppgir ulike årsaker til at de har problemer. Noen steder er det mangel på døgnbemannede botilbud, andre steder generell mangel på boliger, manglende kapasitet, kompetanse og ressurser, eller at varsel om utskriving kommer rett før helga, at det er frivillig å motta kommunale tjenester og at det er ikke alltid pasienten som skrives ut ønsker kommunal oppfølging, og at spesialisthelsetjenesten har for store forventninger til hva kommunene kan tilby.

Annet

Tall fra IMDi viser at nesten alle kommuner i landet bosetter flykninger, og vi finner at i 62 prosent av kommunene er tjenestene innen psykisk helse- og rusarbeid involvert i arbeidet med bosetting/integrering av flyktninger.

Det er 57 prosent som svarer at de har tatt i bruk teknologi i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, og andelen øker med kommunestørrelse og det er ikke betydelig variasjon mellom fylker. Hvilken teknologi som brukes varierer stort, fra digitale medisindispensere, digitale dørlåser og trygghetsalarmer, til digitale tilbakemeldingsverktøy, selvhjelpsapper og VR-briller.

Det er 180 kommuner og bydeler (53 prosent) som svarer at de har tilgang på digitale behandlings-verktøy for milde til moderate psykiske lidelser og begynnende rusmiddelproblem som gjennomføres med oppfølging fra ansatte i tjenestene. Andelen øker systematisk med kommunestørrelse, og det er særlig bydelene i Oslo og kommunene i Rogaland som oppgir at de har tilgang på slike verktøy.

På spørsmålet om tjenestene informerer innbyggere med behov for psykisk helse- og rustjenester om relevante selvhjelpsverktøy som ligger på Helsenorge.no, bekreftet 66 prosent av kommunene dette.

Erfaring med kompetanse- og ressurssentre for psykisk helse og rus

Kommunenes/bydelenes bruk og nytte av kompetanse- og ressurssenter innenfor psykisk helse- og rusfeltet har blitt kartlagt gjennom IS-24/8-kartleggingen siden 2018. I 2023 er det innhentet informasjon om kommunalt psykisk helse- og rusarbeids bruk og fornøydhet med 10 sentre, tjenester eller nettverk. Dette er NAPHA (Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid for voksne i kommunene), KORUS (Regionale kompetansesentre på rusfeltet), RBUP/RKBU (Regionale kunnskapssentre for barn og unges psykiske helse/barnevern), RVTS (Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging), NKROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse), NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging), SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste - psykisk helsevern og rus), SIFER (Nasjonalt kompetansesenternettverk i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri) og Erfaringskompetanse (Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse). KORUS, RVTS, NAPHA og RBUP/RKBU er særlig godt kjent, men Erfaringskompetanse, NSSF, NKVTS og NKROP også er godt kjent. Ansatte i kommunale psykisk helse- og rustjenester er i stor grad fornøyd med de tilbudene de har fått fra alle kompetanse- og ressurssentrene som er inkludert i kartleggingen.

Til toppen